Bandet som nekter å dø!

Moys 2010. Foto: KatrineV.

Så ble Moys lagt på is! På ubestemt tid. Bandet som gjennom de siste 18 årene har vært min hovedkanal for kreativ musikalsk utfoldelse. Og selv om det var jeg som “tvang” fram en pause nå, tror jeg kanskje resten av bandet også syntes det var på sin plass med litt tid fra hverandre? Og kanskje kommer lysten til å samarbeide tilbake? Kanskje gjør den ikke.

Moys 1997. Foto: Gunnar Røyksund.

Moys har siden starten i 1993 vært en stor del av livene til oss som er medlemmer. Til tider en inspirerende og inntektsgivende del, men også en altoppslukende, kostbar og svært tidkrevende del. Vi har gitt ut fire plater: "Virvel" (1997), "Omvendt grønn"(1998), "Replika" (2001) og "Måneskinn og tåke" (2009). På vårt beste, som under konsertene på The Gathering i Vikingskipet i 1997, på Promenaden i Sandefjord i 1998, på Notodden i 2001, eller på Martins i Lillestrøm i mai 2010, opplevde jeg Moys som et fantastisk band. Jørn og Kristine er begge kreative mennesker med mengder av talent, Robert på sitt beste, er en av landets råeste trommeslagere og Øyvind i det kreative hjørnet er en helt fantastisk låtskriver og gitarist. Ja, jeg er stolt over å ha vært en del av dette bandet gjennom disse årene.

Perioden fra starten i september 1993 og frem til utgivelsen av vår andre plate “Omvendt grønn” i desember 1998, var for det meste en lang opptur, med gode salgstall og fine konsertopplevelser. Debutskiva "Virvel" ble innspilt i Oslo i 1996, med Bernt Mikkel Haglund som produsent. Han hadde tidligere jobbet med folk som Red Harvest, Terranoidz og Run Dog Run og det passet oss bra. "Virvel" ble en nådeløs og kompromissløs studie i det vi mente var vakker støy. Den utkom i april 1997 og fikk overraskende god mottakelse.
 

"Virvel" (1997), utgitt på Farmen.

Moys den gang var  Robert, Petter, Gard og meg sjøl. Bassist Jørn hadde sluttet allerede i 1994. Vi fire varmet opp for Helloween og Bruce Dickinson på Rockefeller, vi spilte med Seigmen og CC Cowboys. Vi spilte for fulle hus i studentersamfunn og rockeklubber over hele landet. Og vi hadde det fryktelig gøy! 

Moys live @ Mars, februar 1998. Foto: John Berge.

Vi eksperimenterte og utviklet oss musikalsk. Vi var ekstremt sære og kunne dra ut låter i 30 minutter på scenen, i det vi sjøl opplevde som et gyngende, groovy inferno av styggvakker lyd. Vi brukte gamle Tandberg-radioer som synthesizere og vi inkorporerte trekkspill i lydbildet på en måte som ingen andre hadde gjort før oss. Folk jublet eller ristet på hodet. Eller begge deler! Vi gjorde vår greie og folk fikk like det eller la vær. Og vi hadde det egentlig ganske bra der i undergrunnen.

Moys, juni 1998. Foto: Henning Remseth Pedersen.

Etter en fantastisk runde med konserter vinteren 1997 - 1998 for å promotere "Virvel", gikk vi i studio på sommeren for å spille inn vår andre plate. Produsent var Peter Lundell og innspillingen foregikk i Sandefjord midt under fotball-VM. Etter innspillingen forlot bassist Gard bandet av familiære årsaker og i november forsvant også gitarist Petter, etter noe som kanskje kan kalles økonomiske uenigheter. Ved utgivelsen av “Omvendt grønn” i desember trodde jeg det hele var over, men sammen med trommis Robert og bandets nye gitarist Øyvind reiste vi oss påny.

"Omvendt grønn" (1998), utgitt på Farmen.

1999 ble et famlende år. Vi testet ut potensielle nye bandmedlemmer og gjennomførte noen sporadiske konserter for å promotere “Omvendt grønn”. Skiva solgte bra, men ikke bra nok for plateselskapet vårt, som nå (naturlig nok) brukte stadig mer tid på sitt nye funn Kaizers Orchestra. Vi ble derfor enige om å ikke fornye platekontrakten. Det var et tungt år, men på høsten falt ting mer på plass. Originalbassist Jørn kom tilbake og Øyvinds bror Aksel kom inn som nytt medlem.

Sommeren 2000 startet vi innspillingen av vår tredje plate i produsent Bernt Mikkel Haglunds studio utenfor Bergen. Det ble noen fantastiske musikalske, kreative og sosiale uker under vestlandssola på Radøy. 

Gitarist Øyvind nyter sola under innspillingen
av "Replika", juni 2000. Foto: Henning Bergersen.

Da vi slapp vår tredje plate “Replika” i mars 2001 på selskapet Grammofon AS Elektra, var våre egne forventninger skyhøye, men vi merket raskt at få andre brydde seg nevneverdig. Vi gjorde en haug med radio- og avisintervjuer, og flere konserter sammen med bandet Locomotives. Men på tross av gode kritikker, solgte vi minimalt. Kanskje hadde dette noe med et marginalt markedsføringsbudsjett og mangelfull distribusjon å gjøre? Kanskje hadde det vært lettere dersom plata faktisk fantes i butikkhyllene når folk spurte etter den? Kanskje burde vi lyttet til stylisten som ville forandre oss til noe vi ikke var og som vi hadde ledd rått av i bilen på vei hjem?

"Replika" (2001), utgitt av Grammofon AS Electra.

Sommeren 2002 måtte Robert ta en pause fra bandet og tidligere gitarist Petter kom tilbake på sitt opprinnelige instrument, trommer. Jeg var usikker på om dette var et smart valg, men lot meg overtale. Vi gjorde flere konserter med Petter den høsten og det låt bra. På nyåret i 2003 hadde vi skrevet mye ny musikk og bestemte vi oss for å legge “Replika-floppen" bak oss og spille inn en ny plate.
 

Bassist Jørn i studio i Kautokeino, juli 2003.
Foto: Henning Bergersen.

Fulle av forventninger reiste vi til Bernt Mikkel Haglunds nye studio i Kautokeino, men der oppe under midnattsola gikk det meste galt. Kanskje mest på grunn av vår egen skuffelse over manglende respons på noe vi hadde lagt sjela vår i og over en ny innspilling som ikke ble det vi hadde håpet. Den nye musikken låt rett og slett ikke bra. I stedet ble det dager med fyllesurr, surmuling, krangling og annen dritt som hører et band i oppløsning til. Etter det turbulente og slitsomme studio-oppholdet i Kautokeino, sprakk Moys med høye kneløft.

Moys 2007. Foto: Wayne Stanley.

Trommis Robert og jeg fortsatte videre med nye medlemmer, men vi var slitne. Robert forsvant og jeg fant nye folk: Lasse, Tor Sverre, Håvard, Jan Ove og Vesa kom og gikk i tur og orden. Fantastiske musikere alle sammen, men noe manglet. Vi holdt det gående til desember 2005, uten å få til stort annet enn en konsert på en liten festival. Så ble det stille fra Moys. 

Da Øyvind, Jørn, Robert og jeg kom sammen igjen høsten 2006 var det kun for å ha det gøy og med mål om at bandet skulle være et hobbyprosjekt. Dette var vi enige om. "Alt herfra og ut er bonus", som vi sa. Men så ballet det på seg; Vi spilte inn en famlende, men morsom låt til CD-prosjektet "Lyden av Enebakk" våren 2007, vi gjorde noen sporadiske konserter som ga mersmak og på høsten 2007 begynte vi å sette musikk til tekster av forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908). Vi fikk økonomisk støtte til prosjektet og arbeidet i studio gikk som en drøm gjennom hele 2008. Vi skjønte etter hvert at vi denne gangen hadde et knippe fantastiske låter som produsent Willy Martinsen tilførte ytterligere en dimensjon med sin magi. Endelig låt Moys slik jeg hadde drømt om da vi startet opp i 1993! Prosjektet vokste seg større og resulterte i ny platekontrakt, ny distribusjonsavtale og CD'n "Måneskinn og tåke" som ble sluppet i november 2009. Mottakelsen i pressen og blant  platekjøperne overgikk våre villeste forventninger. 

"Måneskinn og tåke" (2009), utgitt av Carambole records.

Kristine kom til på synth og hun ga bandet enda en dimensjon. Vi la ut på veien og fra november 2009 til mai 2010 gjorde vi en haug vellykkede konserter; blant annet på John Dee, Studentsamfunnet i Ås, studentsamfunnet på Blindern og på Elm Street. Det som hadde startet som et hobbyband høsten 2006 var igjen blitt et band som markerte seg i musikk-Norge. Og det for første gang på ni år!  Jeg følte at vi endelig var tilbake på skinnegangen.

Moys live @ Chateu Neuf, april 2010. Foto: John Berge.

Da vi gikk av scenen på Martins i Lillestrøm den vårdagen i fjor var vi enige om å starte arbeidet med ny plate umiddelbart. Dette skålte vi for backstage i gledesrusen etter det som kanskje hadde vært vår beste konsert noensinne. 

Moys live @ Martins, mai 2010. Foto: Hedvig Lien.

Det er aldri en bra ting når flere i et band mister piffen samtidig og gjennom sommeren føltes det som om lufta gikk ut av ballongen. Gitarist Øyvind sa rett ut at han ikke orket å gjøre flere live-konserter på en stund. Han var lei! Og det var en ærlig sak. Men jeg tenkte at han sikkert også ønsket å slippe radiointervjuer og pressefolk. For trommis Robert var dette en gedigen nedtur. Robert har alltid vært tydelig på at livejobber har vært selve kjernen i det å spille i Moys - og et band som ikke lenger gjør konserter, er ikke lenger et band. For meg føltes det også feil å ikke fortsette med uforminsket fart fremover. Å ikke utnytte den godviljen og interessen vi hadde blitt møtt med ved utgivelsen av skiva og på konserter, føltes helt absurd. Hvorfor skulle vi sette bremsene på nå? Både Robert og bassist Jørn hadde imidlertid mange forpliktelser privat. Dette betød at øvinger og studioarbeid ofte måtte lirkes inn i ledige stunder, og at jeg med 25 mils kjørevei måtte tilpasse meg til dette. Det gikk med et nødskrik. Nyheten om at keyboardist Kristine ventet barn ble mottatt med glede, men også en smule bekymring. Hvor mye kunne hun bidra med i studio i månedene som kom? Både Øyvind og jeg sleit med å skrive ny musikk. Det jeg skrev passet ikke inn i konseptet Moys og jeg følte meg fanget tekstmessig. Fra Øyvind kom det ingenting nytt. Kanskje var det bare følelsen eller kanskje var det et resultat av manglende kommunikasjon i bandet, men tanken slo meg allerede i november: Når det var så vanskelig å få det til å passe for alle - var det noen vits å lage en ny plate i det hele tatt?

Allikevel jobbet vi med ujevne mellomrom i studio gjennom vinteren og langsomt kom flere nye låter på plass. I januar startet vi innspillingen og ting virket lovende. Men alt tok lang tid. Det hadde allerede gått 8 måneder siden vi gikk av scenen på Martins og 14 måneder siden plateslippet. Jeg presset på, mens andre holdt igjen. Jeg følte meg som en masekråke! Gjennom vinteren hadde jeg skrevet mye ny musikk og jeg orket ikke at denne etterlengtede kreativiteten og skapertrangen skulle begrenses av andre. Det ble nye diskusjoner og jeg fikk overbevist de andre om å jobbe mot utgivelse i 2012. Så kom nye avlysninger og påfølgende forslag om utsettelser og pauser. Det var da jeg sa stopp! Ikke fordi jeg var lei av de andre i bandet, men rett og slett fordi jeg ikke orket tanken på at det skulle gå flere år før vi fikk en ny plate ut på markedet. Jeg trengte rett og slett å styre mitt eget kreative tempo. Bare tiden vil vise om Moys vil møtes i studio eller stå på en scene sammen igjen.

Moys 2010. Foto: KatrineV.