torsdag 28. juni 2012

Nok er nok!


Foto: Hedvig Lien.

Bare timer etter at Riksantikvar Jørn Holme opphevet den midlertidige fredningen av Furuheim i Gol, ble hovedbygningen og låven jevnet med jorden av grunneier Torleiv Kinneberg i Kinneberg bygg og brannsikring AS. Han hadde for anledningen heist flagget til topps - en handling helt i tråd med hva jeg forventet fra den kanten. Et tydelig symbol på hvor lavt man er i stand til å synke i det korrupte lokalsamfunnet Gol.

Riksantikvar Jørn Holme har med sitt vedtak sørget for at nok et viktig norsk kulturminne er revet og fremstår nå som en direkte trussel mot landets truede kulturminner. Samtidig har han gitt klarsignal for at lokalpolitikere, valgt for fire år, skal avgjøre hvilke bygninger som har nasjonal kulturminneverdi. Med et slikt vedtak har Riksantikvaren rett og slett eliminert seg selv totalt.

Hvordan kan Furuheim gå fra å være et viktig kulturminne av nasjonal verdi til å bli helt uviktig? Hvordan kan et tun som Riksantikvaren for noen uker tilbake var villig til å støtte med to millioner, plutselig bli helt verdiløst? Jeg forstår det ikke, og det tror jeg ikke riksantikvar Jørn Holme gjør selv heller.

Riksantikvaren har med sitt vedtak også gitt resten av Hallingdals truede kulturminner nådestøtet. Det er ikke lenger grunnlag for videre arbeid med bevaring av kulturminner i Hallingdal. Nå er det fritt frem for korrupte lokalpolitikere og rivningskåte næringsinteresser. Gratulerer med det, Jørn Holme! 

Som en konsekvens av dette velger jeg derfor å fratre mine verv i Fortidsminneforeningen med umiddelbar virkning, både som leder av lokallaget i Hallingdal og som varamedlem i styret for Buskerud. Jeg gjør ikke dette fordi Fortidsminneforeningen har gjort noe galt i denne saken, men fordi det i fremtiden vil være en umulig oppgave å drive kulturminnevernarbeid i Hallingdal.

Jeg forsto raskt at Gol og Hallingdal var som et u-land å regne når det gjaldt bevissthet omkring kulturminner, men håpet i det lengste at man ville se andre verdier enn enkeltbedrifters økonomi, når man fikk tenkt seg om. Jeg tok feil. At golingen ikke var i stand til dette, overrasker meg imidlertid ikke. Golingen har alltid satt penger høyest. Det som ikke kan måles i penger, har ingen verdi i Gol. At Riksantikvaren har latt seg presse av trassige og korrupte lokalpolitikere med dårlig skjult mindreverdighetskompleks er imidlertid svært skuffende. Jeg føler at vi som lokale vernekrefter har blitt spyttet i ansiktet av en totalt uforutsigbar riksantikvar. En riksantikvar som styres av følelser og lar seg provosere til å midlertidig frede en bygning. En riksantikvar som er mer opptatt av å reise rundt og bli fotografert foran stavkirker (som Fortidsminneforeningen har reddet), enn å faktisk være med å redde truede kulturminner selv. En riksantikvar som i snart to år har holdt både vernekrefter og lokalmiljø i Gol for narr.

Jeg mener norsk kulturminnepolitikk nå står ved et veiskille. Det er ingen forutsigbarhet i dagens forvaltning. Man kan ikke lenger fortsette å slåss sak for sak. Det blir som å begynne på nytt hver eneste gang. Jeg mener derfor det er på tide å få på plass et helt nytt system for klassifisering av kulturminner i Norge, slik man har i flere andre land. Et forutsigbart system som hindrer at vedtak blir gjort på lykke og fromme av kunnskapsløse lokalpolitikere, en utydelig fylkeskommune og en uforutsigbar Riksantikvar. Etter at Riksantikvaren nå har slått bena under seg selv, fremstår imidlertid Fortidsminneforeningen som den eneste reelle forsvareren av kulturminner i Norge. Jeg håper at Fortidsminneforeningen i fremtiden velger å arbeide for en helt ny struktur, fremfor å slåss mot vindmøller og værhaner i turbulente og uforutsigbare enkeltsaker. Men det blir uten meg. Etter å ha arbeidet med bevaring av kulturminner i snart ti år, har jeg fått nok. Jeg resignerer. Jeg har gjort alt jeg kan.

Så, tusen takk for at du holdt oss for narr, Jørn Holme. Du er en bløff! Jeg håper at du selv forstår at det nå er på tide å vike plass for noen som er bedre skikket til oppgaven enn deg. Gi plass til en som står på kulturminnenes side og som ikke løper korrupte lokalpolitikere og rivningskåte næringsinteressers ærend.

Og her på Gol kan vi kose oss med nok et høl i sentrum. For noe nybygg på Furuheimtomta blir det ikke på mange år.

mandag 20. februar 2012

Om makt, demokrati og kulturminnevern i Gol

Furuheim i Gol, sommeren 2010. Foto: Henning Bergersen.
Det går mot endelig avklaring i fredningssaken om tunet Furuheim i Gol. Høringsfristen for innspill er 2. mars 2012. Innledningsvis vil jeg derfor oppfordre alle som ønsker å bevare dette tunet å sende inn et innspill om dette til Buskerud fylkeskommune HER. Dette er absolutt siste mulighet til å si sin mening.

"Slaget" om Furuheim har pågått siden sommeren 2010 og har vært behørig omtalt både i lokalpresse og i riksmedia.  I "tolvte time" har nå de lokale fredningsmotstanderne mobilisert og noen har i den forbindelse etterlyst liknende aksjoner fra oss fredningstilhengere. En mulig grunn til at mange fredingstilhengerne nå holder en lav profil, skal jeg forsøke å redegjøre for her. Først er det imidlertid på sin plass å påpeke at undertegnede og en rekke andre har jobbet for bevaring av Furuheim i lang tid. Sjøl brukte jeg nærmest hver ledige time på døgnet gjennom hele sommeren og høsten 2010. I november 2010 stiftet vi lokallag av Fortidsminneforeningen og har fortsatt arbeidet, ikke i form av aksjoner, men ved å forsøke å oppnå en dialog omkring mer langsiktig vern av kulturminner i Hallingdal. Et av målene er snart nådd: En kulturminneplan for Gol er under planlegging.

Da Furuheim var rivningstruet sommeren 2010 mobiliserte lokale krefter i en spontanaksjon som i løpet av to korte dager samlet inn nærmere 1000 underskrifter mot riving. I løpet av få dager hadde vi også fått over 900 medlemmer i vår Facebook-gruppe mot riving. Dette var ment som et innspill til de folkevalgte da rivningssaken skulle behandles i utvalg for natur og næring 31. august 2010. Vi ville minne de folkevalgte om at langt fra alle i Gol ville rive Furuheim. Lokalt ble denne spontane aksjonen latterliggjort og avvist. Enkelte folkevalgte hevdet at de «ikke kjente igjen navnet på mange av disse menneskene". Andre mente at "det det var for mange hytteiere og ungdommer som hadde underskrevet». Som om ikke disse gruppene har noe de skulle sagt i Gol? Gol lever av hytteierne og ungdommen er fremtiden for bygda. Ungdomsrådet i Gol gikk ut i media med full støtte til bevaring av Furuheim, men de ble også forsøkt mistenkeliggjort. Denne gangen var det en venn av Furuheims eier - en lokalpolitiker med flere hatter enn Elton John, som gikk til angrep på ungdommen. For øvrig samme person som nå står bak mobiliseringen MOT fredning. Våre innsamlede underskrifter ble ikke engang nevnt i utvalgsmøtet 31. august 2010. De folkevalgte i utvalget vedtok selvfølgelig å rive Furuheim, på tross av at Riksantikvaren hadde bedt om mer tid og på tross av advarsler fra kommunens administrasjon om at dette kanskje ikke var den lureste måten å gjøre det på. Innblanding utenfra ble imidlertid sett på som en provokasjon. En av utvalgets medlemmer ytret etter møtet: "Nå får vi se hvor tøff Riksantikvaren er".
 Riksantikvaren responderte imidlertid med å vedta midlertidig fredning. Et helt nødvendig grep for å berge et rivningstruet kulturminne av stor betydning. Men hvordan skal man kjempe mot sånt uten hjelp fra kulturminnemyndighetene?

Makten i Gol
For å forstå situasjonen i Gol må man kjenne litt til hvordan dette samfunnet fungerer under den godmodige og trivelige overflaten. Da jeg flyttet fra Enebakk til Gol i 2008 hadde jeg noen års erfaring fra kulturminnevern i hjembygda. Som styremedlem og senere leder av Enebakk historielag hadde jeg vært med på å redde noen husmannsplasser fra riving og vi hadde stanset noen utbyggingsprosjekter hvor kulturminner var involvert. Noen saker vant vi og noen saker tapte vi. Alt foregikk imidlertid på sivilisert vis og man kunne gjerne slå av en prat med sine "motstandere" i butikken etterpå. Folk i Enebakk klarte å skille sak og person. Slik er det dessverre ikke i Gol.

Gol er en kommune som gjennom mange år har vært direkte eller indirekte styrt av en bestemt gruppe mennesker - en kjerne av lokale entrepenører, utbyggere, håndverkere og næringsdrivende, samt en utvidet krets av deres venner og bekjentskaper. Dette er folk som er økonomisk avhengig av at det rives, bygges nytt og handles i Gol sentrum. Slik har det alltid blitt gjort i Gol, riktignok med vekslende hell. Det er jo grenser for hvor mange ganger det lønner seg å flytte en butikk rundt omkring i sentrum. Deres mål er å tjene mest mulig penger i øyeblikket, eller som de sier: "drive næringsutvikling i Gol". Et begrep som de selv definerer og med dette selvfølgelig avviser alle andre former for næringsvirksomhet som meningsløs. Disse folkene har brukt mye energi på å forklare hvorfor kafedrift, kunstgalleri, brukskunstsenter, ungdomskafe, eller andre former for næringsvirksomhet på Furuheim er en umulighet. Rart, synes jeg, for slikt gjøres jo med stort hell i nabokommunene Ål og Nes. Aal Pensjonat (med Kafe Fryd) er et glimrende eksempel på at dette er fullt mulig i Hallingdal. På Gol virker det imidlertid som kultur et skjellsord. Kultur er noe "de andre" får drive med. På Gol er vi kremmere og det mest beundringsverdige man kan være i Gol er gründer.
Den store helten er selvfølgelig hallingen Olav Thon - selfmade og handlekraftig. En mann som gjør det han må for å nå sine mål. Golingen er jo kjent for å være glad i likvider og et «godt salg», noe som i utgangspunktet ikke nødvendigvis er negativt. Negativt blir det først når det går ut over de demokratiske prinsipper. Hvilket det dessverre har gjort i Gol i så altfor lang tid.

"Makten i Gol" er i all hovedsak innfødte som kjenner «halve Gol» og som etter hvert har dannet et uformelt nettverk som har vist seg å være vanskelig å få has på. De sitter i kommunestyret, i utvalgene og i de politiske partiene. De har kanskje venner, naboer og familie som er ansatt i kommunen? Andre kamerater, venner  og samarbeidspartnere sitter på den andre siden av bordet. Skal noe rives eller bygges, er det ofte en enkel sak å få saker igjennom. Da Kinneberg bygg og brannsikring AS kjøpte Furuheim tidlig i 2010, var det etter min mening allerede underforstått at han skulle «få lov til» å rive, selv om dette verken var søkt om eller vedtatt noe sted. Selvfølgelig blir man provosert når noen gjør slike planer vanskelig å gjennomføre. Og dette på tross av at kommunale dokumenter gjentatte ganger hadde fremmet Furuheim som et verneverdig tun som skulle integreres i fremtidige utbyggingsplaner. Dette var jo før en lokal gründer kom på banen og ville rive det gamle for å bygge nytt. Riktignok var tomten regulert til næring, men næring og bevaring er vel ingen motsetning? Hadde ikke folk protestert mot riving i juli 2010, frykter jeg at saken aldri hadde kommet opp i noe utvalg. Det hadde aldri nådd Buskerud fylkeskommune, Fortidsminneforeningen eller Riksantikvaren. Furuheim hadde blitt revet, før noen hadde rukket å protestere. 

De andre
Før jeg går videre skal det også nevnes at det i Gol finnes to andre grupper av innbyggere. Bøndene  og akademikerne (lærere, pedagoger etc.) Bøndene holder seg stort sett for seg sjøl og holder stort sett kjeft. De av "akademikerne" som har latt seg integrere (det vil si, har adoptert det lokale tankemønster) fungerer greit i lokalsamfunnet. De er ingen trussel, blir lyttet til og akseptert, men de har ingen reell makt. Mange av disse har fortsatt sin omgangskrets og sine nettverk utenfor dalen, og trives med det. Disse menneskene blir sett på som positive innflyttere (eller kanskje særinger), men er allikevel utenfor maktsirkelen. Kanskje de laget litt bråk da de først flyttet hit, men de fleste har resignert og utgjør ikke lenger noen trussel for "makten i Gol". Drar det seg mot konflikt, trekker disse seg fornuftig nok unna. Man skal jo tross alt bo og leve i denne kommunen. Så lenge man følger lokale «regler» (eller holder kjeft) og ikke er en trussel mot faste nedlagte tankemønstre og normer, blir man nemlig akseptert i Gol. Da vi startet aksjonen mot riving av Furuheim gikk vi på tvers av alt dette. Vi gikk rett i strupen på "makten i Gol". Og det har vi fått merke. 

Utvikling?
"Makten i Gol" har for lengst bestemt seg for hva som er «fremtidsrettet» og hva som representerer «utvikling».  Å frede et gammelt hus i sentrum er ikke utvikling. Hallingdal var lenge en svært fattig dal og mange er kanskje litt flaue over sin egen historie? Man er selektiv på hvilken del av historien som skal huskes og hvilken som skal glemmes. "Makten i Gol" vil gjerne være moderne og fremtidsrettet, men evner ikke å tenke nytt. At Furuheim kan brukes til å fremme Gol som turisted eller som et trivselsfaktor for de innbyggere som er opptatt av andre ting enn motorsport, dansemusikk og handel, blåser man i. Uansett hvor mange gode argumenter man har, taler man for døve ører. Tunet skal rives! Alt som smaker av høykultur og som går imot maktgruppens tradisjonelle tankemønster er truende. Og det mest provoserende er selvfølgelig når innflyttere eller "noen utenfra" blander seg inn. Det er den lokale makteliten som bestemmer hva som er tradisjon i Gol, ikke innflyttere eller Riksantkvaren. For "Makten i Gol" synes det er helt greit med tradisjon, så lenge den ikke truer muligeten for å tjene penger.

Alt blir personlig
Da folk protesterte mot riving av Furuheim ble plutselig Kinneberg bygg og brannsikring AS forvandlet til nabo og privatperson Torleiv Kinneberg. Alt ble personlig. Hvordan kunne man ha samvittighet til å stikke kjepper i hjulene for en sympatisk privatperson som forsøker å skape noe bra for Gol? Og forsto ikke Riksantikvaren hvilke økonomiske konsekvenser dette fikk for grunneieren? Personlig har jeg stor forståelse for at denne saken er belastende for Kinneberg. Han har jo faktisk blitt lurt av sine egne. Folk som kanskje trodde dette ville være en enkel sak? Men man kan faktisk ikke love at folk skal få rive et verneverdig hus utenom saksgang. Gol står ikke utenfor norsk lovverk. Og når Buskerud fylkeskommune koblet inn Riksantikvaren, måtte man forholde seg til de realiteter som råder i resten av landet. Det likte man ikke. Da dukket umiddelbart fiendebildet opp og man gikk i krig, først og fremst mot enkeltpersoner, som man mente var de "skyldige". Protesterer man mot riving, forlanger man selvfølgelig at de som protesterer skal betale. Det er helt greit å ville bevare et verneverdig hus, men da må man kjøpe det og flytte det til sin egen gård eller eiendom. Det er slik det alltid har fungert i Gol. Privat eiendomsrett kødder man ikke med. Men slik er jo ikke virkeligheten. Det er mange fra Oslo og Bærum som har reddet verneverdige bygninger fra Gol - og ære være dem, men disse bygningene befinner seg nå selvsagt i Oslo og Bærum. I Gol selger man kulturarven til høystbydende. Det viktigste er å bli kvitt det "gamle skrotet", slik at man kan fortsette den tradisjonelle "rive-bygge" politikken. Fellesskapet og ansvaret overfor fremtidige generasjoner i lokalmiljøet er underordnet. Det er dagen i dag som teller og muligheten for å tjene penger. For i Gol veit vi best sjøl. Her styrer og ordner vi akkurat som vi vil. Og den som går i mot dette, får svi. 

Hva vil det si å få svi? 

Kort fortalt blir man frosset ut, man blir trakasert i lokalmedia, via nett og på åpen gate.  Dersom man driver butikk mister man kunder og folk slutter å snakke med en. I ekstreme tilfeller blir man spyttet på, truet med vold eller man får besøk på døra om kvelden. Man får telefoner fra rasende mennesker eller trusselbrev i posten. Alt dette har skjedd i Furuheimsaken. Og dette går ikke bare ut over enkeltpersoner, men hele familier. For i Gol handler det meste om person og ikke om sak. Og alt dette fordi man våger å rokke ved den etablerte maktbalansen. Er det rart at fredingstilhengerne velger å ligge lavt i terrenget? 

Vår frykt er nå at dersom Riksantikvaren velger å ikke frede Furuheim, vil dette (nok en gang) gi fritt leide til den lokale makteliten. Nok en gang vil de få det akkurat som de vil. De vil tolke dette som at Riksantikvaren stilltiende aksepterer denne måten å drive et lokalsamfunn på. Og viktigst av alt: Nok et kulturminne vil jevnes med jorda for at lokale entrepenører skal få ture frem som de vil, slik de så ofte før har gjort i Gol. Men denne gangen gjelder det faktisk et kulturminne av særdeles høy verdi. Et estetisk vakkert tun med høy autensitet og en fantastisk plassering. Et kulturminne som er det siste av sitt slag i Gol sentrum. Med et slik vedtak vil Riksantikvaren også effektivt sette en stopper for alt fremtidig kulturminnevern i Gol og gi en utilsiktet støtte til et udemokratisk lokalsamfunn hvor trusler, trakasering og mobbing får råde.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg som kulturminneverner selvfølgelig kommer til å respektere Riksantikvarens endelige beslutning, uansett hvilken vei den måtte gå. Man kan jo håpe at dette også gjelder for fredningsmotstanderne og at et fredet Furuheim ikke ender som den gamle mølla i Gol - i aske! Jeg vil uansett, på vegne av meg selv og mange andre i Gol oppfordre Riksantikvaren til å la kulturminnet Furuheim tale for seg selv og holde fast på fredning. Jeg mener at de foretatte befaringer, vurderinger og grundige undersøkelser gjort av NIKU, viser at tunet faktisk er ennå mer verdifullt enn man opprinnelig trodde. 

Furuheim er en bygning og et tun som det vil være umulig å redde uten hjelp fra de ansvarlige kulturminnemyndigheter. Og nettopp dette har kanskje dessverre blitt Riksantikvarens viktigste oppgave: Å sikre verdifulle kulturminner som lokalmiljøet selv ikke evner å ta vare på? Og med et fredet Furuheim følger også et ørlite håp om et mer demokratisk, inkluderende og mangfoldig Gol.


NB! 
Jeg vil påpeke at dette innlegget representerer min personlige oppfatning. Andre vil garantert ha andre oppfatninger. Jeg hevder altså ikke å sitte på den hele og fulle sannheten om lokalsamfunnet Gol og om Furuheimsaken.


onsdag 8. februar 2012

Første samling i studio

Denne ekstremt muntre gjengen skal altså lage skive!
Fra venstre: Vesa Pekkala, Henning Bergersen og Tor Sverre Engen.
Søndag 5. februar tok jeg turen til Soundcheck studio i Drammen for å treffe gitarist Vesa og bassist Tor Sverre. Foruten å være en glimrende bassist, driver nemlig Tor Sverre også studio. Denne gangen møttes vi imidlertid kun for en prat, en kikk på studiofasilitetene, litt planlegging og for en liten felles lytt på noen av de nye låtene. Deler av den kommende skiva skal trolig spilles inn i Tor Sverres studio, men det blir ikke før utpå vårparten. Før den tid skal det nemlig skrives og arrangeres mer musikk.

Bassveggen til Tor Sverre.
Tor Sverre og Vesa smilet og koser seg.

fredag 3. februar 2012

Prosjekter i 2012

2012 ser ut til å bli et spennende år. Etter tre tunge år, både mentalt og kreativt, føles det godt å være i gang med konkrete prosjekter igjen. Siden 2010 har jeg gått svanger med to bok-prosjekter som jeg nå endelig har startet arbeidet med. Det ene er historien om mine forfedres kamp for tilværelsen i skaugrenda Rausjø i Enebakk på 1800-tallet. Denne fortellingen har jeg jobbet med (av og på) i et års tid og planen er at den skal utgis i bokform etterhvert. Det andre bokprosjektet er kanskje noe mindre omfattende, men samtidig mer sammensatt. I perioden 1993 - 2007 skrev jeg noen hundre artikler som er publisert i ulike norske aviser og magasiner. Med disse som utgangspunkt skal jeg sette sammen en samling lokalhistoriske fortellinger fra hjembygda Enebakk. Planen er at oså dette skal ut i bokform.

Samtidig jobbes det aktivt med soloskive. Denne vinteren har jeg for alvor kommet i gang med den nye musikken, ikke minst takket være et inspirerende samarbeid med gitarist Vesa Pekkala. Vi har jobbet på en (for meg) helt ny måte, nemlig ved å sende skisser og låter til hverandre via nettet. Det har fungert over all forventning og den musikalske stil-forvirringen som rådet sist høst er nå i ferd med å opphøre. Etter hvert som vi har jobbet frem arrangementer blir det nemlig stadig tydeligere hvilken vei lydbildet peker. Ni nye låter befinner seg nå hos Vesa, som kontinuerlig jobber med forslag til arrangementer. I mellomtiden jobber jeg frem flere nye låter og håper å ha ca.15 låters demo klar i løpet av april. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men for en som de siste ni årene har lidd av en ganske heftig skrivesperre føles det forløsende.

Allerede da Moys jobbet i studio i Kautokeino i 2003 slet jeg med inspirasjon og konsentrasjon. Ting fungerte riktignok bedre da vi startet arbeidet med "Måneskinn og tåke" i 2008, men jeg vil allikevel hevde at de få låtene jeg kom opp med til den skiva var lykketreff. Av ulike grunner slet jeg med kreativiteten disse siste årene med Moys. Nå foregår skriveprosessen på egenhånd og det har vært en tilvenning som har tatt en stund.

Nå ser det jammen ut som det blir soloskive i 2013, gitt!